Av montessoripedagog Heidi Kristine Richter. Fra Montessori nr. 4, 2020.

En kjent snakkis blant småbarnsforeldre er bleieslutt. I Norge er det ikke uvanlig at barn bruker bleier til de er rundt 3-4 år. Men når er det egentlig «vanlig» for barn å slutte med bleie? Hvis man ser på barns naturlige utvikling, er det vi voksne som har skyld i at det tar så lang tid.

I et montessorimiljø er vi opptatte av å følge barnas utvikling. De ansatte på en 0-3 avdeling kalles assistants to infancy, altså småbarns-assistenter. Vi er tilretteleggere for barna, slik at de kan følge sin naturlige utvikling, sin indre driv, og få utløp for sine behov innenfor trygge rammer. Vår moderne levemåt griper inn i, og av og til kontrollerer barnas naturlige utviklingsprosesser. Barna vil gjerne «klare selv», det er sånn de lærer og finner ut av ting. Når de møter hindringer, resulterer det ofte i det vi kaller trass, mens det i virkeligheten er stress i den forstand at det forstyrrer barnets indre ubevisste drivkraft. Derfor må vi voksne hele tiden passe på så vi ikke gjør ting for dem, i stedet for å la barna øve selv. Det er en enkel felle å gå i, for eksempel er det fort gjort at vi hjelper dem å kle på seg eller skrelle en klementin, fordi det ser ut som de strever, og vi skal være «snille» og hjelpsomme. Egentlig gjør vi dem bare en bjørnetjeneste. Et viktig stikkord er å gi barna tid, sånn at de kan prøve, og anstrenge seg litt, før vi voksne blander oss. Voksne burde øve seg på å holde hendene på ryggen.

«Toilet awareness» – hva er det?
Barn mellom 0-6 år har en hjerne som en svamp – den suger til seg kunnskap om omverdenen gjennom sansene. I løpet av denne tiden vil barna være ekstremt opptatt av og fokusert på forskjellige ting, oftest en ting av gangen, og det kan virke som om alt annet er uinteressant. Maria Montessori kaller disse periodene for sensitive perioder eller windows of opportunities. Man har blant annet sensitive perioder for orden, bevegelse og språk, og det er flere interessepunkter under disse kategoriene. Innenfor disse vinduene lærer barna mye lettere enn de vil gjøre senere, når perioden er forbi. Det er derfor viktig at vi voksne legger til rette for at barna får gjennomført oppdraget sitt mens vinduet er åpent. Et sånt vindu finnes også for toalettbevissthet.

• Les også: Sarah Moudry: Toileting

Når vi tar på barna bleier, gjør vi det fordi det er praktisk for oss. Det blir ikke søl, og barna føler seg tørre. Behagelig for dem, tenker vi. Ikke trenger vi å skifte så ofte heller, fordi dagens bleier er super-absorberende, og kan holde flere timer uten lekkasje. Men det betyr også at vi fratar barna muligheten til å forstå sammenhengen mellom det å kjenne at man må tisse og det å bli våt som resultat.

Barna kan kontrollere blæra når de har lært seg å sitte. Utviklingen av kontroll over egen kropp går fra toppen, og ned til tærne. Først kan de løfte hodet, så nakken, skuldre, armer, mage, rumpe, lår og så videre. Når nervetrådene i hjernen vokser sammen og signalene når rumpa, kan de begynne å kontrollere den delen av kroppen. Det vil si de kjenner det som skjer i dette området, og så kommer selvfølgelig en tid med prøving og feiling.

Cluet er å følge med, og legge til rette for at barnet skal ha mulighet til å bli bevisst på å gjøre fra seg. Hvis man observerer et nyfødt barn nøye, akkurat i det det tisser, ser man ofte at barnet får litt mer vann i øynene. Eldre barn som har lært å gå, tripper kanskje rett før de tisser, eller blir litt urolige. Ved å bli kjent med barnas tegn, kan vi hjelpe dem med å vise dem hvor man går på do og når det er lurt å gå for å rekke frem. Rutiner er viktig, og gjør det enklere for barna; hver morgen etter man har våknet går man på do, etter hvert måltid, etter soving og så videre.

Det er tre ting som ingen kan kontrollere for andre: spising, soving og å gå på do. Det må læres. Er det ikke da litt dårlig gjort å frata barna muligheten til dette, på dette tidspunktet når de fra naturens side forstår det? Jo lenger et barn går med absorberende bleier, jo mer blir de vant med det. Det blir en rutine. Så fokuserer de heller på andre ting. Senere, når foreldrene synes at barnet begynner å bli «litt for stor til å gå med bleie» og bestemmer seg for å slutte, må barnet bruke mye mer krefter på å øve inn nye rutiner for å gå på do.

Et forberedt miljø
Optimalt i et montessorimiljø har bad med toalett adgang direkte fra klasserommet, fordi;

• Det er kort vei for barnet når det må forte seg på do.
• Barnet får ikke i like stor grad følelsen av å måtte avbryte andre ting det holder på med for å gå på do.
• De ansatte har mulighet til å følge barnet på do uten at de mister kontakten med klasserommet.
• Badet bør være stort nok til å romme et skap/ kommode med skiftetøy til barna, plassert slik at de kan finne frem selv det de trenger. Ved å gi barna mulighet til å være selvstendige, og vise dem at voksne har tillit til dem i prosessen, vil de ha større sjanse for å tro på seg selv og å lykkes.
• Doene bør være små i størrelsen, tilpasset barnas høyde. Om man ikke har det, bør det være en stabil krakk som trygger barna når de setter seg.
• Potter kan også brukes. De skal stå på badet ved siden av doen, ikke tas med andre steder i klasserommet. Barna mellom 0-6 år (0-3 spesielt) er i en sensitiv periode for orden. I klasserommet har materiellet en fast plass nettopp av denne grunn, og derfor må også potter ha det. Et ryddig ytre miljø skaper et ryddig indre.
• Gjør det til en rutine at barna vasker hender etter dobesøk, uansett resultat. En lav vask med enkel tilgang til såpe og tørkepapir sørger for selvstendighet også her.

For å lykkes med barns toalettbevissthet kreves det et forberedt personale. De voksne må være bevisst sine holdninger. Vis tålmodighet og forståelse for at barna trenger å prøve og feile for å lykkes, som med alle andre aktiviteter. Ikke alle barn har hatt mulighet til å øve seg før de kommer inn i et montessorimiljø. Til å begynne med er det ikke sikkert at barnet har lyst til å sitte på do eller potte, de vil kanskje ikke en gang ta på seg trusene. Ingen skal tvinges, det er viktig at barna selv er med på prosessen. Jo tidligere en kommer i gang med rutinene, jo enklere er det for barna. Den voksnes holdning bør være preget av at dette er en naturlig del av dagen og rutinene. Ikke gjør det til noe stort eller noe ekstraordinært, det værer barna med en gang. Derfor roser man ikke voldsomt når barnet prøver og lykkes, ei heller viser oppgitthet eller skuffelse når det ikke lykkes.

Jo mindre klær, jo enklere er det for barnet å lykkes med av- og påkledningen. I begynnelsen er det fint å ha kun truse (normal påkledning på overkroppen). Pass på at innetemperaturen er behagelig nok, så det ikke blir kaldt. Etter hvert som barnet klarer å holde seg lengre, kan det beholde buksene på, gjerne joggebukser eller andre typer bukser som er enkle å kle av og på selv, uten knapper og glidelåser. Velg innesko eller tøfler som er lette å holde rene og kan vaskes. Sko av samme type som crocs er et godt alternativ, skyll av og ta dem på igjen.

Barna speiler ofte det andre gjør. Foreldre må gjerne la barna sine se at voksne går på do, og gjerne høre at det kommer noe. Det lar seg ikke gjøre i barnehagen, men ved å ha flere barn på do samtidig, for eksempel om man har eet barn på do og et barn på potte (eller om man har flere doer), bidrar det til et fellesskap og gjør det ofte lettere å pirre interessen. (En gang satt jeg meg selv på potta foran et barn som syns det var litt skummelt å sette seg der. Jeg hadde klær på, men viste barnet at jeg godt kunne sitte der. Da syns barnet det var morsomt, og ønsket å sitte der selv etterpå – og sånn kom det over kneika.)

I barnehagen er barna vant til at det er mange rutiner i hverdagen. Min erfaring er at barna sjelden gjør mye motstand mot do-rutinene, da det bare er «sånn det er». Det gjøres til faste tider, og det gjelder alle barna. For ansatte som ikke er vant til dette ekstra gjøremålet i løpet av dagen, er det også en tilvenning. Men det å være mentalt forberedt er viktig, og man vil oppleve at det er enklere enn man tror – nettopp fordi det ER en naturlig del av barns utvikling i 0-3.

«Only through freedom and environmental experience is it practically possible for human development to occur.»
Maria Montessori

En utfordring vi har her i Norge i forbindelse med toalettbevissthet er vintertid. I barnehagen er barna ute hver dag etter lunsj, gjerne et par timer. I vinterhalvåret har de mye klær på seg; ull, fleece og bobledresser. Det kan føles veldig strevsomt å måtte skifte flere lag med klær, og foreldrene har ikke kapasitet til å vaske og tørke dette hver dag. Det ordnes enkelt, med at man tar en bleie utenpå trusa akkurat i utetiden. Forsøk å holde på intervallene med å gå på do ofte også i utetiden, men om det ikke lar seg gjøre i like stor grad, så kjenner i det minste barna at de blir våte, og blir ikke lurt til å tro at de ikke ble det da de kjente fornemmelsen av å måtte på do. Om barna selv sier i fra, ta det på det høyeste alvor, og følg dem på do med en gang. Ikke si at «jammen det går bra, du har bleie på», dette blir forvirrende for barna.

Fortell foreldrene at de første trusene kan være forbruksvare. Det hender, før barna lykkes helt, at trusene blir såpass innsmurt i avføring at man velger å kaste de. Da er man mentalt forberedt, og kan slippe å tenke «æsj, nå igjen, jeg orker ikke vaske denne, jeg orker ikke mer av dette trusegreiene, det blir så klinete». Denne følelsen smitter over på barna. Nei, kast den, shit happens.  Et tips, hvis man syns det er synd å kaste trusene, er at man kan legge et truseinnlegg i trusa. Det holder ikke på noe særlig tiss, men det sparer trusa for litt avføring ved at man kan kaste truseinnlegget og vaske resten. Noen foreldre reagerer på dette, og tenker at truseinnlegg bare er noe damer bruker, men egentlig er jo ikke et truseinnlegg noe annet enn et beskyttende lag for uønskede ting i truser.

Jeg kjenner flere tilfeller (meg selv inkludert) hvor familier allerede fra fødsel av satt sitt barn på toalettet hver gang de fornemmet at barnet deres skulle på do, for eksempel etter amming. De observerte at barnet begynte å bevege seg litt annerledes, presse litt og så videre, og kledde så av barnet og satt det ned til dosetet. Barnet var for ungt til å forstå meningen med det, men det kom ofte noe, fordi timingen var god. Gjentatte opplevelser av en slik hendelse skaper en slags tidlig rutine og ufarliggjøring for barnet som det tar med seg videre.

Man kan oppleve at barnet lykkes godt i toalettprosessen, for så etter noen uker nekter å gå på do eller har flere våte episoder. Dette er helt normalt! Det er viktig å opprettholde rutinene og vise barnet at man ikke gir opp. Fortsett som før uten å vise frustrasjon eller oppgitthet, og stol på at dere kommer gjennom det sammen. Barnet får med seg dine reaksjoner, ditt kroppsspråk og hva du forteller til andre, så vær bevisst.

Tips til foreldre:

• Bruk helst tøybleier eller mindre absorberende bleier.
• Sett ord på det som skjer allerede fra barnet er nyfødt. «Nå har du tisset, nå skal vi skifte til tørr bleie. Det var godt å få på tørr bleie». Ikke gjør grimaser eller snakk nedlatende om resultatet.
• Ta med barnet på innkjøp av truser. Gjerne tykke bomullstruser som holder litt på væsken, men lar den lekke ut slik at barnet ser hva som skjer. Ikke lag styr av våte truser, men bli med barnet i skifteprosessen.
• Observerer tegn på do-trang, og følg barnet på do. Ikke bruk tvang, vær positiv og oppfordrende. Ikke spør, men si gjerne «Kom, nå tar vi en tur på do».
• La barnet se at du går på do, og sett gjerne ord på det, som «Nå kjenner jeg at jeg må på do» og «Hørte du det, jeg tisset».
• Bruk krakk slik at barnet kan komme opp til doen selv, eller bruk potte. La potta stå på badet til enhver tid, ikke flytt den rundt i huset. Barn har en sterk ordenssans. Man går på do på badet.
• Ha skift tilgjengelig på badet, og la barnet være så selvstendig som mulig.
• Ikke vis barnet at du er oppgitt, og gi heller ikke for mye ros når de får det til. Å gå på do er naturlig, ikke gjør det til noe helt spesielt.
• Kjøp tisselaken og del det opp i mindre biter. Plasser i sofaen der barnet sitter, i bilstolen, i senga og så videre.
• Gjør det til en rutine å ha med en bag med skiftetøy.
• Hvis man skal noe spesielt, for eksempel en lang biltur, på besøk eller hvis barnet er sykt og man velger å bruke vanlig bleie, ha gjerne en bomullstruse under bleia. Da kjenner barnet fortsatt at det blir vått. Dersom man velger å bruke bleie om natten er det viktig å gjøre det til en rutine å ta den av med en gang man våkner om morgenen.
• Lei av å måtte kaste truser som umulig kan bli rene igjen? Bruk et truseinnlegg. Det absorberer ikke på samme vis som bleier, men kan beskytte klærne litt.

Boktips: Sarah Moudry: Toilet Awareness